6320 05 21910 +47 38 11 84 11 English    Deutsch

Klubben

This is a ball....


Av Oddleiv Moe

"Senior 2" heter mitt kurs – hver onsdag fra klokka 15.00 til 16.00. Et kurs som tidsmessig er som sydd for alle vi som får pengene fra Nav den 20. i hver måned. På den første dagen av "Senior 2" kom jeg alene – dønn alene! Det kan skyldes at andre potensielle seniorer visste at jeg dukket opp, og at her ville Gordon begynne på nullpunktet – som da den nye Rosenborg-trener George Curtis hadde sin første trening med trønderne i 1968:
- This is a ball, var åpningsreplikken til engelskmannen.
Svaret fra Odd Iversen er blitt legendarisk:
- Du må itj gå så fort fræm!

Jeg må innrømme at jeg følte meg ensom da vi møttes på drivingrangen. Ikke fordi jeg hadde prestasjonsangst, det er på mitt nivå komplett umulig. Likevel oppfordrer jeg mine seniorvenner til å melde seg på kurset. For det er alltid et forbedringspotensial. Alle strever for fremskritt. For meg dreier deg som om "en månelandning", mens det for mine seniorvenner vil handle om å gå fra god til bedre. 
Så vel møtt på onsdagene, selv om denne onsdagen passer dem dårlig. Våre seniorer er ute på representasjonsoppgave, spiller internasjonalt på østkysten av Sverige.

Det var kommet nye avstandsskilt på drivingrangen. Skiltene er laget på dugnad (mye god dugnad på Bjaavann) Jeg var for øvrig også med å klistre tallene på platene sammen med Kjell Mortensen i hagen hos Karl Erik Hansen. Vi klistret tall på avstandsskilt fra 50 meter til 200 meter. Jeg etterlyste tall for 25 meter. 
Da tenkte jeg ikke bare på "min syke mor", men også på våre nybegynnere. Det blir som da jeg begynte å hoppe på ski. Det var litt stas å komme ned til det første skiltet som anga antall meter i underrennet.
Hansen er en god gutt og fant fram tallene for 25 meter. Ett totall og ett fem tall ble revet av. Vi fant fram den eneste platen som var igjen, samme type plate som ble benyttet til 50-meter. Men tallene var for store til platen....

PÅ VIDEO
Gordon kikket på det jeg hadde i baggen. Det var ikke noe å utsette på redskapen. Så der kan jeg ikke skylde på noe. 

Jeg fikk beskjed om å slå noen slag med sjueren. Jeg syntes faktisk et par/tre av dem var riktige flotte. Ballen landet faktisk rundt 75 meter (80 meter om det hadde vært en noe snill lengdemåler).
Gordon sa ikke et ord, men hentet i stedet sitt videokamera. Med kamera midt i fleisen økte ikke akkurat selvtilliten. Men igjen – et par slag rundt det andre lengdeskiltet (75 meter). Er jeg bedre under press?

Vi gikk så inn i bua – bak veggen der ballen triller ut og ned i den grønne korgen. Bildene ble overført til en pc – dommens time.
- Oppstillingen er helt i orden, riktig avstand mellom føttene og riktig avstand til ballen. Grepet ditt er det intet å utsette på...

Bad habit

Dette var oppløftende fra min pro. Men så kom det:
- Håndleddet, håndleddet. Du må vippe opp i håndleddet, hvis ikke så når du ikke målet (100 meter). Du har utviklet en "bad habit" som du må bli kvitt.
"Bad habit" har ikke noe å gjøre med dårlig habitt. Det er en uvane. Morten (Hæraas) påpekte for øvrig nøyaktig det samme i fjor. Men da gikk det gjennom det ene øre og ut......
Gordon nevnte også at hodet mitt flyttet seg under svingen, men skallen blir et tema senere. Nå handlet det om å ta tak i det grunnleggende –A-en i ABC.

Vel ute av bua var det klart for å praktisere "min nye teknikk". Det gikk "åt skogen" – ikke ballene fordi de ble ofte liggende på matta eller gikk som markkrypere i alle retninger. Men ikke for å skryte, etter hvert ble det et par treffere – dog uten de store lengder. Vi snakker første avstandsskilt.
Gordon var imidlertid fornøyd. Han bad meg glemme ballen. Om jeg bommet, toppet eller drev hærverk på matteutslaget var det helt underordnet. Dette handlet om å gjøre det riktige.
- Dersom du nå trener på dette og bare på dette så garanterer jeg fremgang.
Så nå går jeg rundt og vipper på håndleddene. Kona skjønner ikke en dritt.

Så jeg har utelukkende en ting å øve på etter leksjon 1. Det er for øvrig mer enn nok og litt av en utfordring. Etter å ha vridd kroppen i baksving (så mye som min gamle skrott tåler – det er ikke all verden) skal jeg vippe opp håndleddet så bunnen på kølleskaftet peker ned – mot bakken. Tidligere pekte det mot Ålefjærkrysset.
Garantert enkelt for de fleste av dere. Men ikke for en som har gjennomført en sving feil i seks år. Gammel vane er vond å vende.
Eller "bad habit" som Gordon sier.
Dette må jeg ta på alvor. Her kan jeg ikke mislykkes. Jeg har lagt hodet på blokka – fallhøyden er stor om mitt prosjekt – 100 meter – går i toalettet.

Nå har jeg trent i noen dager. Fremgangen er ikke å ta og føle på....
Nå går det mot ny time med Gordon. Jeg føler meg litt som på det å møte fram på skolen uten å ha gjort leksa.

Følg med. Ingen vet hvor haren hopper, eller hvor dette skal bære hen. Det er for øvrig hyggelig å se at den første bloggen ble delt til svært mange på facebook-sider. Kan det føre til at vi får ett nytt medlem har bloggen sin misjon.

Andre innlegg

Til bloggens forside

Hvis du ønsker å legge igjen en kommentar, gjør gjerne dette med en god tone. Alle kommentarer med innhold som kan virke støtende eller upassende vil bli slettet.

Sørmegleren
Gumpen Gruppen
Snogg
Bavaria Kristiansand AS
Elkem
Color line
Nordea
Yess! Hotel
SR-Bank Kristiansand
Grønt Fokus AS
Mosvold Drift
RSA Bil
Portal Travel
Høydeteknikk
Contiga