6320 05 21910 +47 38 11 84 11 English    Deutsch

Klubben

TAKK GORDON!

Av Oddleiv Moe

"Herren fra rødt"
Endelig – en milepæl nådd
 - over Bjaaaavaaaannneeet


Det kom klappsalver fra greenen på hull 5. Jeg mener sågar at Arvid Føreland, den tidligere storkeeperen i IK Våg og Start, tok av seg capsen i honnør:
- Jeg slo over Bjaaaavaaanneeet på hull 2. 
Etter en nydelig bue opp mot Vår Herre slo den lille hvite ball i bakken kloss ved den store steinen. En milepæl i min "golfkarriere" er nådd.
Jeg rekvirerte fotograf. Carsten Akselsen, leder av seniorutvalget, foreviget begivenheten og er sannhetsvitne:
"Et lite steg for dere andre på Bjaavann, men et stort sprang for Herren fra rødt".
Det har imidlertid rent mye vann i havet, eller havnet mange baller i Bjaavann før jeg kom så langt......


Distance is the most important
14.mai:
Leksjon to med Gordon foregikk på greenen ved klubbhuset. Vi var tre på kurset "Senior 1" (Vivi Gundersen og Jørgen Aall-Flood). To hadde visstnok gyldig forfall.
På greenen følte jeg meg mer komfortabel enn på utslagene – i alle fall når det gjelder mitt store problem – lengden på slagene. 
På det aller korteste gresset slår jeg like langt som alle andre!
På greenen handlet det om korrekt oppstilling – hodet rett over ballen. Gordon viste øvelsen på hvordan man skulle stå "etter læreboka". 
Han la en golfball på bakken og holdt en golfball foran øyet (vet ikke om det var venstre eller høyre øye) – så slapp han denne ballen og den traff ballen som lå på gresset. Blink – korrekt oppstilling.
En enkel øvelse som er som sydd for å tørrtrene i stua. Riktignok er det blitt noen merker i parketten hjemme i Vennesla, men det får våge seg.
Skal jeg satse alt – på å bli en habil spiller på greenen?
For det er ingen tvil om at her kan jeg kompensere for korte utslag og enda kortere slag på fairway. Jeg tar "inn 100 meter" på andre om jeg er ett slag bedre enn dem på greenen!

Gordon poengterte at spillere bruker alt for lite tid på trening på green og gav oss en rekke øvelser for å øke kvaliteten på det siste eller nest siste slaget.
- Distance is the most important, var konklusjonen. 
Det handler om å komme så nær hullet (selvfølgelig helst i hullet), så det siste slaget blir enklest mulig.
Enkelt sagt, noe verre å utføre. Her er det bare å trene.
Jeg må for øvrig fastslå allerede nå. Gordon er en fantastisk fyr. Pedagogisk fullkommen, men glimtet i øyet og alltid positiv.


Konkurranse!!!
16.mai:
Presset fra mine golfvenner på kafeen i Vennesla tiltok. De krevde at jeg nå måtte sesongdebutere – stille i turnering på torsdagen – åpningsturneringen 16. mai. Jeg gav etter. Det var bare å kaste seg ut på dypt vann.
Bortsett fra mitt hcp på 36 stilte jeg med langt større handicap. Mine golfvenner var nylig kommet hjem fra representasjonsoppgaver internasjonalt. Seniorene fra Bjaavann hadde spilt tøffe runder på den svenske vestkysten. De hadde nylig lagt inn en formtopp.

Dessuten regnet jeg meg ikke "fit for fight". Jeg var svært tidlig i golfskolen hos Gordon. Faktisk er vi ikke kommet lenger enn til baksvingen- vri kroppen og vri håndleddene oppover.
Gordon har poengtert og poengtert at dette må bli en naturlig bevegelse.
Det går også helt fint, når det ikke ligger en ball mellom benene. Da er det automatikk. Men så fort den hvite ballen er plassert, blir jeg stiv som ispinner hos Hennig Olsen. Jeg stopper ett/to sekund med kølla før den skal fremover! Forstå det den som kan.

Derfor var ikke optimismen stor da jeg møtte fram kl. 08.30 på klubbhuset og fikk se alle de veltrente kroppene som nærmest spant etter å komme i gang. Det henger høyt å ta den gjeveste skalpen i åpningsturneringen.
Dessuten var ikke værforholdene på min side. Banen var søkkblaut. Siden jeg er kjent for å slå markkrypere ville jeg ikke få noe gratis – ikke en meter.
Carsten Akselsen er sjef i seniorutvalget og har med seg Ottar Skretting (venndøl) – han tar inn startkontigenten og sørget for premiering. Det første ville bare være aktuelt for meg. Den eneste premien jeg ville få var en vaffel (valgfritt jordbærsyltetøy/bringebærsyltetøy) og kaffe etter turneringen. Men det får alle.
Denne duoen er hyggelige karer. Du får det som du vil. Har du spesielle ønsker om å spille sammen med noen utvalgte fikser de det. De ordner det også slik at spillere som er tålig like i hcp kommer sammen. Det er trivsel blant seniorene.
 Jeg ønsket å komme i ball med venndøler – to av mine venner på kafeen Karl Erik Hansen og Karly Honnemyr. Akkurat det ville gi en ekstra trygghet, og jeg trenger absolutt all den tryggheten som er mulig å hanke inn.
Nå meldte Karly forfall. Carsten Akselsen – selveste sjefen – steppet inn i min ball. Han kunne fortelle at bestemoren hadde vært distriktsjordmor i Vennesla.
Stableford stod på programmet. Forrige gang jeg noterte poeng – en gang i fjor – fikk jeg ni poeng. Det er visstnok det andre klarer om de bruker putteren på alle slag, på alle 18 hull.




Forvandling på hull 17!
Vanligvis er jeg en ensom herre fra rødt. Men Carsten er en god gutt. Denne torsdagen ville han også gå fra rødt – snakk om å vise solidaritet. Det var absolutt en hyggelig gest.

Vi gikk ut fra hull 13 – faktisk et av mine favoritthull om jeg kan bruke ordet favoritthull. Det er fra rødt 179 meter flatt - rett fram. 
Det ble ingen stjernetreff fra utslag – slikt kan til og med jeg høre på lyden når kølla treffer ballen. Likevel kom jeg i hullet på fem slag – tre poeng – oppsiktsvekkende, på grensen til sensasjonelt.
Honnøren på hull 14! Min første honnør. Press. Det måtte gå som det gikk. Jeg tok i så det kjentes fra hårrot til tær. Da går det alltid galt og det gikk åt skogen. Det var heller ikke noe å skrive hjem om på hull 16. Men så skjedde det noe – på hull 17....
Klink treff med jern nr 7. En bue på slaget som ikke regnbuen kan konkurrere med og ballen smalt i bakken halvmeter fra pinnen!
Carsten tok fram kikkerten – her skulle det måles avstand, fastslo sjefen:
104 meter!
Jeg hadde nådd målet – utslag, ballen i lufta over 100 meter.
Det som var ekstra gjevt var at jeg sørget for et nedslagsmerke på greenen. For første gang kunne jeg bruke greengaffelen.
Eneste salt i såret var at  på hull 17 stod jeg jo på en høyde (nærmest en fjelltopp).
- 100 meter er 100 meter, sa Carsten trøstende.
Jeg mente likevel det ikke var noen grunn til å heise flagget. Blind høne kan også finne korn.
Kunne suksessen gjenskapes på hull 18? Her er det ikke utslag fra noen fjelltopp.

Støvete H/5
Det var da jeg tok avgjørelsen og fant fram ei støvete kølle. Den har ligget ubrukt i baggen siden jeg fikk den i gave av 85-årige Helge Strand for et par år siden. H/5 står det på kølla. Carsten fortalte at det var en hybrid, uten at det sier meg en dritt. Men treffer du med slikt skal det visstnok gå lenger enn med jern 5 og 7 som har vært mine gode venner (uvenner).
Klink treff igjen. Carsten tok nok en gang fram kikkerten.
110 meter!
På hull 1 var også utslaget bedre enn last year and every year. Carsten målte det til 106 meter. Andreslaget lot han være å måle. Det var unødvendig. Ballen landet ti meter fra green og fra rødt utslag er det 256 meter til green.
Vi snakker – for min del – rekordslag.
På neste hull – det som har vært den totale sperre – over Bjaavann, var selvtilliten helt oppe i halsen. Jeg tok fram jern med nummer 5 – skrevet på køllebladet, for å sikre høyde, ikke legge nok en av mine baller i Bjaavann.
Jeg lykkes.
En herlig følelse. Mer skal ikke til å glede en enkel sjel fra Vennesla. Jeg levde også godt med at Vindbjart da senere på dagen tapt 1-2 for Fyllingsdalen på Moseidmoen.

Premiert
Det ble mer på meg enn vafler med jordbærsyltetøy og kaffe etter seniorenes åpningsturnering.
Det gikk et sukk gjennom forsamlingen da jeg ble ropt opp på fjerdeplass med 26 poeng og fikk baller i premie. Dette var noe som ville gitt skøyhøy utbetaling på oddsen.
Nå viste det seg imidlertid at da premielista ble offisiell hadde jeg falt ned to plasser og mistet ett poeng. Jeg så ingen grunn til å legge inn protest.
Min gode venn Karl Erik Hansen mener nå at jeg neste gang må gå fra gult. Det kommer ikke på tale. Jeg er "herren fra rødt" og skal føle meg komfortabel mellom de røde klossene før jeg tar steget lenger bak.
For jeg går ikke rundt og tror at jeg nå er blitt verdensmester. Det fikk jeg for øvrig klar beskjed om at jeg i går tok en tur på banen. Det var ikke all verden – og langt fra samme kvalitet som i seniorenes åpningsturnering. Likevel hadde jeg noen gode slag, etter min målestokk.
Og det er slike slag som gir glede av å spille golf – i tillegg til at det er utrolig sosialt.



Ottar Skretting og Carsten Akselsen

Høydeopphold
Min største bekymring i øyeblikket er likevel at nå blir det nærmere en måneds treningsavbrudd og forfall til timene på "Senior 1" med Gordon.
Jeg skal reise på ferie. Akkurat ferie er vel ikke riktig ord for en som får tilsendt lønn fra nav hver 20. i hver måned og har ferie hele året.  Men kona er i jobb. Og i år har hun valgt tidlig ferie – der har jeg lite jeg skulle sagt.
Nå handler det om fjellturer i Alpene og Dolomittene.
Høydeopphold.
Det vil imidlertid bety at jeg kommer hjem proppfull av overskudd og enda flere røde blodlegemer.
Dessuten vet jeg at det er en golfbane i Zell Am Zee. Det kan være jeg slenger innom driving rangen i den østerrikske byen cirka 1000 moh – for et rekordforsøk:
Ballen må da gå lenger i tynnluft!
Dessuten er beskjeden fra Gordon som musikk i mine ører:
- Oddleiv, du har 150 meter inne...

Hermed avslutter "herren fra rødt" bloggen. Jeg håper at alle andre som sliter har hatt utbytte av mine linjer.

Andre innlegg

Til bloggens forside

Hvis du ønsker å legge igjen en kommentar, gjør gjerne dette med en god tone. Alle kommentarer med innhold som kan virke støtende eller upassende vil bli slettet.

Sørmegleren
Gumpen Gruppen
Snogg
Bavaria Kristiansand AS
Elkem
Color line
Nordea
Yess! Hotel
SR-Bank Kristiansand
Grønt Fokus AS
Mosvold Drift
RSA Bil
Contiga